Jeg tar meg selv i dette ganske ofte. Jeg utsetter ting jeg burde gjøre. I stedet ender jeg opp med å lese nyheter, svare på noen e-poster, scrolle litt og si til meg selv: “Jeg tar det i morgen.”
Jeg er 52 år og føler meg i god form. Jeg trener jevnlig, sover stort sett greit og fungerer fint i hverdagen. Likevel har jeg valgt å ta en grundig blodprøve én gang i året hos fastlegen min.
Jeg har vært tidlig ute i alle de tre store teknologiske revolusjonene jeg har opplevd. Først da Macintosh gjorde trykkeribransjen digital, så da internett åpnet verden for oss, og nå når kunstig intelligens skaper helt nye muligheter. Hver gang har jeg kjent den samme følelsen: nysgjerrighet, energi og et sterkt ønske om å utnytte potensialet i det som kommer.
Hva svarer du når barna dine spør deg om det dummeste du har gjort? Jeg svarte med gamle festhistorier. Men sannheten traff meg først dagen etter. Det dummeste jeg har gjort handler ikke om fyll – men om tankemønstre, vaner og ting jeg skulle ønske jeg forstod tidligere i livet.
Hvorfor blir vi ofte mer forsiktige og redde med alderen? Som Ludvig i Reodor Felgen-universet alltid sier: «Det er fali det». Mange ender med å leve slik – og lar frykten styre valgene sine. Men jeg ønsker ikke å bruke livet på å være redd for alt som kan gå galt. Man har bare én sjanse her i livet – og den skal ikke brukes i sofaen.
Et nært familiemedlem av meg ble nylig syk. Hun har fått en diagnose som gjør at kroppen gradvis svikter – bevegelse, balanse, tale. Det er en påminnelse om hvor lite vi vet om hva som venter oss rundt neste sving.
Tenk deg dette: Det er et kamera som følger deg døgnet rundt. Ikke et overvåkingskamera – men et dokumentarteam som skal lage en inspirerende film om hvordan du ble den beste versjonen av deg selv. Du vet, den typen film som folk ser på og får tårer i øynene av. Motivasjon. Endring. Viljestyrke.
Når barna er små, går livet i hundre. Det er jobb, matpakker, kjøring, legging og alt som følger med. Du rekker ikke å tenke så mye – du bare gjør det som må gjøres. Men så skjer det noe: Barna klarer seg mer selv. Hverdagen roer seg. Og plutselig får du tid.