Hvorfor skal barna mine være gjeldsslave i 30 år? Om norsk boligvanvidd og en enkel løsning

Et innlegg fra en far med to sønner på vei ut i voksenlivet.

Vi har to sønner, 17 og 20 år. Om få år skal de ut og klare seg selv. Og da banker spørsmålet på: Hvor skal de bo? Ikke som gjester hos mor og far til de er 35. Ikke i en overpriset leieleilighet som bare gjør en utleier rik. Selvfølgelig drømmer de – som alle unge – om noe eget. Et sted som er deres. Men drømmen om bolig har blitt unødvendig dyr.

«Dagens femteklassinger – lykke til hjemme hos mor og far»

Det var ikke jeg som sa det. Det var Anders Buchardt, en av Norges mest erfarne bolig- og hotellbyggere, i Dagens Næringsliv i april 2026. En mann som har bygget mange av boliger i Norge sa rett ut at et liv i egen bolig før fylte 30 er blitt en illusjon for norske unge – med mindre de drar til nabolandet.

55 000 kroner per kvadratmeter. I Norge.

Her er det harde faktum: Det koster i gjennomsnitt 55 000 kroner per kvadratmeter å bygge bolig i Norge i dag. I Sverige er den samme kvadratmeterprisen 32 000 kroner. Les gjerne artikkel på E24.

En ny rapport fra eiendomsfondet UNION tok et identisk boligbygg på 9 000 kvadratmeter og beregnet hva det ville koste å bygge det i henholdsvis Norge og Sverige – med identisk størrelse og kvalitet. Resultatet:

• Sverige: 216 millioner svenske kroner
• Norge: 337,5 millioner norske kroner

Prisforskjell: over 120 millioner kroner. For nøyaktig samme bygg.

En typisk 60 kvadratmeter leilighet koster deg i snitt 1,1 millioner kroner mer i Norge enn om du kjøpte den over grensen. Og hvem tror du betaler den regningen? Jo, de unge som prøver å kjøpe sin første leilighet.

Hva er egentlig problemet? Regelverket.

Baard Schumann i UNION er krystallklar: «Det er ikke kvaliteten som er problemet, men at kravene hoper seg opp uten koordinering. Vi bygger boliger som tilfredsstiller fremtidens krav, men sender regningen til dagens boligkjøpere. Det er verken sosialt rettferdig eller bærekraftig.»

Han peker på at Norge har lagt på «krav etter krav» i 15 år uten å rydde opp i regelverket. Et bad i Sverige er 1,5 kvadratmeter mindre enn i Norge. Norske takhøyder, dørbredder og vegger er tykkere enn hva som strengt tatt er nødvendig. Alt er «nice to have» – men det er vi som betaler.

TEK17 – de tekniske kravene til bygninger – og øvrige forskriftskrav står for hele 92 prosent av prisforskjellen mellom Norge og Sverige. Ikke høyere norske lønninger. Ikke dyrere materialer. Regelverket.

I tillegg tar en reguleringsplan i Norge opptil seks år å få gjennom. I Tyskland bruker man 3–4 måneder.

Vi klarte oss fint på 50-tallets boliger

Her er noe å tenke på: Folk bodde i boliger på 1950-tallet som i dag hadde falt gjennom en rekke moderne krav. Ventilasjon, universell utforming, lydisolering, dagslys per kvadratmeter, snuareal for rullestol på badet – få av disse kravene eksisterte. Og man overlevde.

Jeg er ikke mot tilgjengelighet for funksjonshemmede. Jeg er ikke mot brannvern. Men kanskje bør vi stille oss spørsmålet: Hva er et rimelig minimumsnivå, og hva er luksus som alle nå er pålagt å betale for?

Tanken er enkel og nesten skremmende åpenbar: Hva om vi innførte A-, B- og C-klassifiserte boliger?

• A-bolig: Oppfyller alle dagens krav. For deg som vil ha det, og har råd.
• B-bolig: Oppfyller de viktigste kravene – brannsikkerhet, grunnleggende teknisk standard.
• C-bolig: En trygg, beboelig bolig som ikke har rullestolbredde på badet og 2,5 meter under taket. Rimelig. Byggbar. Tilgjengelig.

Kunne ikke et slikt system gjøre boligmarkedet tilgjengelig for en hel generasjon som nå stenges ute?

Dette er ikke en revolusjonerende idé. Andre bransjer har gjort akkurat dette i årevis.
Ta flybransjen. Ryanair gjorde noe alle sa var umulig – de stripet ned alt som ikke var strengt nødvendig, og plutselig hadde helt vanlige folk råd til å fly. Alle sitter i det samme flyet med samme grunnleggende sikkerhet. Men hva du får utover det, velger du selv.

Og den kanskje mest åpenbare analogien: hytta. En enkel fritidsbolig trenger ikke oppfylle de samme kravene som en permanent bolig – og mange bor i dem store deler av året uten problemer. Vi aksepterer at en hytte kan være enkel. Hvorfor ikke en bolig?

Vi diskuterer symptomet. Få snakker om sykdommen

Renten er høy. Renten er belastende for folk. Ja, men hvorfor er det belastende?

Svaret er enkelt. Det er ikke renten i seg selv som er problemet. Det er at lånene har blitt så astronomisk store at selv en helt normal rente setter familier i klem. Hadde boligprisene vært halvparten, hadde lånet vært halvparten – og da hadde den samme renten knapt vært en nyhetssak. Vi diskuterer symptomet. Vi burde diskutere sykdommen.

Får vi ned boligprisene, blir livet enklere for svært mange. Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) melder at boligprisene i Norge har steget med over 60 prosent de siste ti årene. I Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø konkurrerer unge førstegangskjøpere om 0,5 prosent av boligene på markedet. 0,5 prosent.

NBBL-direktør Bård Folke Fredriksen sier det rett ut: «Unge i dag gjør alt samfunnet ber dem om. De tar utdanning, får seg jobb og sparer, men i deler av landet er vi kommet til et punkt der det ikke lenger er nok.» Ikke nok. Uansett hva de gjør.

Hva gjør vi med bensin, og hva gjør vi med boliger?

Regjeringen bruker milliarder på å gjøre drivstoff noen kroner billigere per liter. Det er god politikk, sier de – for å hjelpe vanlige folk med hverdagsøkonomien. Men det er en dråpe i havet i forhold til hva mange betaler på lånet pr måned.

En gjeldsbelastning på et lån som er 1,1 millioner kroner høyere enn det trenger å være, koster deg langt mer enn hva du noensinne sparer på litt billiger bensin.

Hva skjer hvis vi bare bygger masse boliger?

Noen vil si: «Men hvis vi deregulerer og bygger masse, vil det bli trangt, stygge bygg, for lite grøntareal, dårlig standard.»

Jo. Det er reelle avveininger. Men politikere velger hele tiden mellom interesser. Hvert eneste budsjett er en prioritering. Og spørsmålet er: Hva trumfer hva?

Jeg mener lavere boligpriser og tilgang til boligmarkedet for en hel generasjon trumfer det meste. Trangt? Ja. Men bedre å eie noe trangt enn å leie noe romslig i 30 år og bygge opp noen andres formue.

Byggekrisen er på sitt verste siden 1946. Vi trenger ikke utredninger. Vi trenger ikke arbeidsgrupper. Vi trenger politisk vilje til å si: Nå er det nok. Vi forenkler. Vi bygger.

Kommunal- og moderniseringsminister Bjørnar Skjæran (Ap) sier at regjeringen er i gang. De «forenkler og digitaliserer plan- og byggesaksprosessene», gjennomgår TEK17, og har økt Husbankens låneramme fra 19 til 34 milliarder kroner. Rekordmange studentboliger bygges, sier han.

Det høres fint ut. Men Buchardt, som sitter midt i dette til daglig, er nådeløs: «Vi på bakken har ikke sett ett eneste virkemiddel. Det har bare vært prat.» Hundrevis av aktører sitter på byggeklare tomter de ikke tør starte på. Prosjekter legges på is. Selskaper går konkurs.

Prat hjelper ikke mine sønner inn på boligmarkedet.

Boligpriser styres av tilbud og etterspørsel. Bygger vi flere boliger, øker tilbudet -og når tilbudet øker, faller prisene.

En oppfordring til de som styrer

Det er ikke naturlover som gjør boliger dyre i Norge. Det er politiske valg.

Det er valget om å beholde et regelverk som gjør det 120 millioner kroner dyrere å bygge enn i Sverige. Det er valget om å ha en planprosess som tar seks år der andre land bruker tre måneder. Det er valget om å ikke differensiere mellom hva som er nødvendig og hva som er ønskelig i byggekrav.

Mine sønner fortjener å ha et reelt valg om de vil eie sin egen bolig.

Det er tid for politikerne å velge. Jeg vet hva jeg ville valgt.