«It’s a nice place to be»
I et intervju nylig sa freeski-utøveren Eileen Gu at hun er mye i sitt eget hode. Hun er introspektiv. Hun journalfører tankene sine, bryter dem ned, ser på dem som en forsker ser på et eksperiment.
Og så sier hun det jeg bet meg tak i:
«It’s not a bad place to be.»
Jeg likte den med en gang. For den peker på noe viktig: Har man det godt i sitt eget hode, med sine egne tanker, så har man et bedre liv.
Et fint sted å være
Livet er bra hvis hodet er et fint sted å være. Så enkelt er det.
Hvis det er gode stemmer der inne – rolige, nysgjerrige, vennlige tanker – så er livet bra. Uansett hva som skjer rundt deg. Du kan stå i kø, du kan vente på legen, du kan ligge våken klokka tre – og det er greit. Du har det fint med deg selv.
Hvis det er en dårlige stemmer der inne – kritiske, urolige, kverulerende tanker – så er livet vanskelig. Selv om alt på papiret er bra. Du kan ha jobb, hus, familie, helse, og likevel ligge der klokka tre og bli plaget av deg selv.
De siste årene har jeg jobbet bevisst med mine tanker. Jeg leser over noen «dette er meg»-tekster hver morgen – korte setninger om hvem jeg ønsker å være og hvordan jeg ønsker å tenke. Jeg har en rolig start på dagen, minst en halvtime med kaffe, pust, litt skriving. Ingen mobil, ingen lyd. Det høres kanskje banalt ut, men det har gjort hodet mitt til et mye hyggeligere sted å være.
Du trenger ikke vise det frem
Når man har det bra i hodet, så har man det rett og slett bra. Man trenger ikke fortelle alle om det. Man trenger ikke poste det. Man trenger ikke skryte av treningsøkten, vise frem ferien, eller fiske etter kommentarer på hvor godt man har det.
Det er noe rart med sosiale medier på den måten. Veldig mye av det folk legger ut, ser ut som det skal overbevise – andre, eller seg selv – om at livet er fint. Men de som faktisk har det fint inni seg, har sjelden noe behov for å bevise det utad. De trenger ikke applausen. De vet allerede.
Jo bedre du har det med deg selv, jo mindre trenger du at andre forteller deg at du har det bra. Det er en av de stille gevinstene ved å gjøre hodet ditt til et godt sted å være.
Hvorfor folk flykter fra det
Se deg rundt. Folk fyller hodet sitt med alt mulig for å slippe å være alene med seg selv. Podcaster på togturen. Spotify på joggeturen. Reels på do. TV på i bakgrunnen mens man lager middag. Lyd, lyd, lyd. Andre stemmer. Mange gjør det fordi det er ubehagelig å være alene med tanker man ikke liker. Og det stopper ikke ved lyd. Mange kaster seg over prosjekt etter prosjekt, fyller hver ledige time med noe å gjøre, for å slippe å sitte stille med sine egne tanker.
Men det løser jo ingenting. Tankene står og venter når du skrur av lyden. De har ikke flyttet ut mens du hørte på podcast. De er der fortsatt.
Jeg er ikke noe unntak. Det blir fort musikk i bilen, en podcast mens jeg gjør kjedelige husoppgaver, noe i ørene når jeg går tur. Men jeg har blitt mer bevisst på det. Nå sier jeg av og til til meg selv: «Nå skal jeg gå en tur og se hva som dukker opp i hodet mitt.» Det er nesten alltid verdt det. Det dukker opp ting der oppe når man gir det rom – gode ting, nyttige ting, ting man ikke visste at man tenkte.
Det fine er at du kan gjøre noe med det
Det er det Gu egentlig sier. Du kan kontrollere hva du tenker. Du kan kontrollere hvordan du tenker. Og dermed kan du kontrollere hvem du er.
Hjernen din er noe du kan jobbe med. Du kan trene den. Du kan vri den i en retning over tid. Du kan bli en person du har lyst til å bo sammen med.
Det tar tid. Men det er viktig for at du skal få et godt liv.
Så spør deg selv
Er hodet ditt et fint sted å være?
Tenk over det helt ærlig. Ikke svar det du tror du burde svare. Svar det som er sant.
Hvis ja – gratulerer. Det er gull.
Hvis nei – så er det der jobben din ligger. Ikke karrieren. Ikke huset. Ikke pensjonssparingen. Men å gjøre det stedet du bor hele livet – hodet ditt – til et godt sted å være.
For det er der du tilbringer hver eneste våkne time, fra du blir født til du dør. Det er den eneste adressen du aldri kan flytte fra.
Så det er like greit å gjøre den fin.