«Det er fali det» – derfor skal jeg hoppe i fallskjerm når jeg blir 60

Hvorfor blir vi ofte mer forsiktige og redde med alderen? Som Ludvig i Reodor Felgen-universet alltid sier: «Det er fali det». Mange ender med å leve slik – og lar frykten styre valgene sine. Men jeg ønsker ikke å bruke livet på å være redd for alt som kan gå galt. Man har bare én sjanse her i livet – og den skal ikke brukes i sofaen.

Hvorfor blir vi mer forsiktige med alderen?

Fra naturens side har det vært en fordel at unge mennesker er nysgjerrige, dristige og utforskende. Det er slik man oppdaget nye jaktmarker, fant nye ressurser, lærte ferdigheter og utviklet samfunnet. Unge tok sjansen – og noen av dem lyktes, til fordel for hele flokken.

Men etter hvert som man ble eldre, var oppgaven en annen: å ta vare på kunnskap, passe på barna og sikre trygghet for familien og stammen. Da var det ikke like gunstig å klatre i trær, utforske ukjente farvann eller løpe etter farlige dyr. Naturen “skrur ned” risikoviljen og “skrur opp” behovet for trygghet, fordi det øker sjansen for at du og familien overlever.

Det samme ser vi i kroppen:

Dopamin (som driver oss til å oppsøke nye ting) synker gradvis.
Serotonin, som regulerer humør og trygghetsfølelse, reduseres også.
Testosteron og veksthormoner, som gir energi, pågangsmot og eventyrlyst, faller med alderen.
Samtidig blir stresshormonet kortisol ofte mer fremtredende, og gjør at vi lettere kjenner på uro og bekymring.

Summen er en kropp og en hjerne som sier: “Ta det rolig, ikke ta unødvendige sjanser.” Evolusjonært sett har det vært smart – for tusenvis av år siden kunne det bety forskjellen på liv og død. Men i dagens verden, hvor vi lever trygt og beskyttet fra rovdyr og de fleste reelle farer, kan den samme mekanismen bli en felle. Den kan hindre oss i å gripe muligheter, kjenne mestring og oppleve den gleden som ligger på den andre siden av frykten.

Når jeg fyller 60, skal jeg hoppe i fallskjerm

Jeg er 51 år nå, og jeg merker at tankene ofte sier: «ta det rolig» eller «det er kanskje litt farlig». Men jeg har tatt et valg: Jeg vil ikke bli han som sier “uff, nei” før jeg i det hele tatt har prøvd. Jeg er ingen adrenalinjunkie, men jeg vil utfordre meg selv – nettopp fordi det er der gleden og veksten ofte ligger.

Derfor har jeg bestemt meg for å hoppe i fallskjerm når jeg fyller 60. Ikke for å være tøff, men for å minne meg selv – og andre – på at jeg fortsatt sier ja til livet, også når jeg ikke vet hvordan det vil ende. Jeg vil at guttene mine skal huske en pappa som levde, og hvis jeg noen gang begynner å si «uff, nei – det er farlig» om alt mulig, har jeg bedt dem gi meg en vennlig, men tydelig vekker.

Men jeg kan ikke bare vente til jeg blir 60. I sommer presset jeg meg til å klatre, selv om jeg egentlig ikke liker høyder. Det var ubehagelig underveis, men mestringen og gleden etterpå var fantastisk. Det minner meg om noe viktig: Hvis jeg alltid hadde valgt det trygge, ville jeg gått glipp av opplevelser som gir ekte glede og vekst.

De neste årene fram mot 60 vil jeg finne flere spennende ting å gjøre – små og store utfordringer som holder meg levende, nysgjerrig og (litt mer) modig.