Jeg trodde jeg manglet motivasjon – jeg prøvde bare å slippe følelsen
Jeg tar meg selv i dette ganske ofte. Jeg utsetter ting jeg burde gjøre. I stedet ender jeg opp med å lese nyheter, svare på noen e-poster, scrolle litt og si til meg selv: “Jeg tar det i morgen.”
Jeg så nylig en YouTube-video om utsettelse. Den traff meg godt. Videoen forklarte at utsettelse ikke først og fremst handler om dårlig disiplin. Det handler ofte om følelser.
Når jeg tenker på noe jeg burde gjøre, kommer det ofte en liten motstand. Det kan være:
- usikkerhet
- stress
- frykt for at det ikke blir bra nok
- følelsen av at oppgaven er tung
- dårlig samvittighet fordi jeg allerede har utsatt oppgaven flere ganger tidligere
Hjernen liker ikke slike følelser. Derfor prøver den å få meg bort fra dem. Da er det lett å gjøre noe annet i stedet. Noe enklere. Noe tryggere.
Hvorfor vi mennesker utsetter
Det interessante er at det faktisk føles litt godt å utsette. Jeg slipper unna ubehaget der og da. Jeg får en liten lettelse.
Og da lærer hjernen noe enkelt: Hvis jeg unngår dette, føler jeg meg bedre. Neste gang blir det derfor enda lettere å utsette. Slik blir utsettelse fort en vane.
Jeg unngår altså ikke selve oppgaven. Jeg unngår følelsen jeg tror oppgaven vil gi meg. For ofte er ikke oppgaven så ille. Det er starten som er tung.
Procrastination is an emotion-regulation problem. It’s not a time management problem
Tim Pychyl
Det som faktisk hjelper
Løsningen er egentlig ganske enkel. Jeg må starte.
Ikke nødvendigvis gjøre alt. Ikke gjøre det perfekt. Bare starte. Når jeg først er i gang, blir det ofte lettere. Da kommer gjerne både fokus og motivasjon etterpå.
Det er kanskje det viktigste poenget for meg. Jeg kan ikke alltid vente på motivasjon først. Ofte må jeg starte før motivasjonen kommer. Klarhet kommer ikke alltid før start. Mange ganger kommer den etterpå.
Action cures fear. Indecision, postponement, on the other hand, fertilize fear.
David J. Schwartz
